Paradokser er det mange av i vårt liv. Noen er ganske opplagte og noen må man se to ganger for å få øye på. Likevel er det ett klart paradoks. Tall teller, men samme tall teller ikke likt, hver gang.
Tall tallfester for eksempel hvor mange penger du kan forvente å få inn på konto. Eller hvor mange kroner du har i gjeld. Høye tall kan være bra (f.eks. Penger inn på konto) eller ikke så bra (gjeld til næringsliv, bank og finans), dette gjelder både enkeltpersoner og samfunn. Tall sier noen om hvor mange kvinner og menn som bor på et gitt sted. F.eks. 750 menn og 810 kvinner. Her ser man kvinneoverskuddet. Lave tall skulle tilsi at det er lettere for menn å skulle finne noen å dele livet med, om det er det man vil.
Tall forteller mye og har betydning, både for den enkelte og for samfunnet. Ikke lett å klare seg uten tall. Men høye tall er ikke likt med gode kort på hånden.
Dette var en digresjon. Grunnen til at jeg henger meg opp i tall, er et par telefoner jeg har fått, i den siste tiden. Med tilbud om medlemskap i ulike foreninger. Og hvor høyt medlemstall virker å være synonymt med større makt.
Ved første øyekast virker det tilforlatelig. En forening med 100 000 medlemmer virker mer slagkraftig enn en forening med 100 medlemmer. Er det derfor de ca. to tusen mektigste i landet (jfr maktutredninger) bestemmer mest på vegne av fem millioner innbyggere?
Det kan vel ikke henge i hop med at disse ca. to tusen har makt i form av penger, som igjen gir innflytelse på politikk og næringsliv? At disse har sanksjonsmuligheter i forhold til stat og samfunn?
Det virker som om, i alle fall for meg, at sanksjonsmulighetene er viktigere enn antall.
Pensjonister, uføre og syke har ikke så mange sanksjonsmuligheter overfor verden rundt seg. Ingen streikerett som viser at dette vil vi ikke.
Hva skal så til for at disse gruppene skal bli hørt, godt nok.? Få gjennomslag for sine meninger, idéer og behov? Noen idéer der ute?